print logo

Democracy loses in Venezuela

Article by Audun Solli, research fellow at the University of Oslo, on the recent demonstrations in Venezuela.

Photo: Andrés E. Azpúrua / flickr

Studenter og regimemotstandere i Venezuela har demonstrert hver dag i en måned. 12. februar tok titusener av studenter til gatene, og tre personer ble drept. 12. mars mistet ytterligere tre personer livet, og antall bekreftet drepte kom opp i 25. Dette inkluderer demonstranter, mot-demonstranter og politi. Vinnerne i denne situasjonen er radikale politiske grupperinger som ser seg tjent med et økt konfliktnivå og som ikke vil ha en demokratisk løsning. Taperne er de som identifiserer seg med hverken regjeringen eller opposisjonen, og de som ønsker dialog og samarbeid.

 

Venezuela er ikke et polarisert land

Bakgrunnen til konflikten blir ofte framstilt som en kamp mellom to parter i et polarisert land, der alle enten er for eller i mot regjeringen og dets sosialisme for det 21. århundre. Fordi det bare finnes to sider, så er konflikt naturlig og tanken om kompromiss naivt. Aktører på bakken bidrar til dette bildet, og i den retoriske kampen er alle demonstranter fascister, og regjeringen er totalitær.

I realiteten er Venezuela ikke et polarisert land delt mellom regjeringstilhengere og motstandere. Meningsmålinger de siste 10 årene viser at en drøy tredjedel identifiserer seg hverken med regjeringen eller opposisjonen. Dette er folk som kanskje er fornøyde med det regjeringen har gjort for skole og helse, men som er oppgitt over kriminaliteten og økonomiske problemer. De stemmer allikevel ikke på opposisjonen, fordi den blir sett på som representant for den gamle eliten som styrte før Hugo Chávez kom til makten i 1998.

 

Urealistiske krav

Demonstrasjonene var i første rekke en protest mot en krise som består av høy kriminalitet og en skakkjørt økonomi. Her har demonstrantene ‘alle’ med seg. Det er stor misnøye, også blant de som stemmer på regjeringen. Venezuela er et rikt land, med store oljeressurser. Dette skaper et politisk paradoks som har vært kjernen i landets politiske problemer siden 1930-tallet: Hvis Venezuela egentlig er rikt, men folket er fattig, så er det fordi politikerne og staten ikke gjør jobben sin. Dette paradokset brakte Chávez til makten, og det ligger under problemene til dagens regjering også. Med en inflasjon på over 56 % i 2013 er økonomien i fall. Venezuela har ikke nok dollar til å importere nok basisvarer, noe som gjør at matolje, maismel og toalettpapir ofte er utsolgt i butikken. Dette er alvorlig i et land der folk har samme forhold til frityrstekte empanadas lagd av maismel som nordmenn har til grovbrød.

 

Demonstrasjonene har utviklet seg fra å være mot en krise til å bli et krav for President Nicolás Maduros avgang. Kravene som har blitt framsatt er forankret i middelklassens virkelighet og har fokusert på individuell frihet og politiske rettigheter. Dette er legitime politiske krav. Politivold, politiske arrestasjoner og et økt statlig grep over nyhetsmedia viser at Venezuela under demonstrasjonene har gått i en illiberal retning. Men kravet om presidentens avgang vil ikke få majoriteten i Venezuela til å gå ut på gatene og støtte demonstrasjonene. Senest i desember vant regjeringen et lokalvalg opposisjonen selv hadde framstilt som en folkeavstemming om Maduro. Ved å fokusere på individets rettigheter uten å snakke til de fattige og deres behov har opposisjonen henvendt seg til sin tradisjonelle og privilegerte velgerbase i stedet for å appellere til tredjedelen som i dag ikke har noen politiske ledere i landet.

 

Rommet for dialog blir mindre

Demokratiet kan lett bli taperen i den fastlåste situasjonen som har oppstått. Regjeringen har alt å tape på et høynet konfliktnivå, og den kan lett framstå som den brutale undertrykkeren. Maduros invitasjoner til dialog har ikke blitt oppfattet som reelle, og han har begått flere politiske tabber. Han arresterte opposisjonspolitikeren Leopoldo López og har dermed gitt han en helsestatus i opposisjonen. Maduro roper ‘ulv, ulv’ ved å kalle demonstrasjonene for et forsøk på statskupp og en reprise på kuppet deler av opposisjonen sto bak i 2002. Han velger dermed å se bort fra de legitime kravene til studentene.

 

Vold og politiske feilgrep gjør at dialogpartnere blir sendt på gangen, og de mest radikale grupperingene innenfor regjeringen og opposisjonen vinner fram. På lang sikt er den konstitusjonelt riktige løsningen å vente til parlamentsvalget sent i 2015.  Deretter kan det i 2016, hvis det samles inn underskrifter av 20 % av de stemmeberettigede, kreves folkeavstemming om presidentens avgang. På kort sikt må partene samarbeide om en løsning på den økonomiske krisen og den høye kriminaliteten. Et slikt samarbeid begynte så vidt i januar med møter mellom opposisjonsleder Henrique Capriles og Maduro.  Men etter en måned med demonstrasjoner har det politiske rommet for dialog minsket i takt med det økte konfliktnivået, og tredjedelen som tror hverken på regjeringen eller opposisjonen har blitt ytterligere marginalisert.

 

Tags: Venezuela By AUDUN SOLLI, stipendiat, Universitetet i Oslo - audun.solli@sum.uio.no
Published Mar. 13, 2014 1:34 PM - Last modified Mar. 13, 2014 1:41 PM